Om slutningar
Det mest fascinerande med språket er kanskje at det skjer så mykje rart oppi hovuda på dei som bruker det.
Eg skulle hente far min på arbeid ein dag og parkerte utanfor inngangen. Han kom ut, men såg meg ikkje. Så ringte eg til han.
Han svara.
Eg sa: "eg står og ser på deg".
Han sa: "hæ".
Eg gjentok: "Eg står og ser på deg".
Så høyrer eg ei forskrekka stemme: Står du og SER på meg?
Men då gjekk det opp for meg at det ikkje var far min som svara, og at eg hadde ringt feil.... Med tanke på alt det rare som rørte seg i hovudet mitt nett då, kan eg berre forestilla meg kva som må ha rørt seg i hovudet til han eg ringte til.....
Eg skulle hente far min på arbeid ein dag og parkerte utanfor inngangen. Han kom ut, men såg meg ikkje. Så ringte eg til han.
Han svara.
Eg sa: "eg står og ser på deg".
Han sa: "hæ".
Eg gjentok: "Eg står og ser på deg".
Så høyrer eg ei forskrekka stemme: Står du og SER på meg?
Men då gjekk det opp for meg at det ikkje var far min som svara, og at eg hadde ringt feil.... Med tanke på alt det rare som rørte seg i hovudet mitt nett då, kan eg berre forestilla meg kva som må ha rørt seg i hovudet til han eg ringte til.....
kropp og sjel
Det er for mykje anten-eller i verda.
Det burde vore meir både-og.
Kanskje også litt av kvart.
Niesa mi på 9 år var i gravferd for første gong her tidlegare år. Dei sat framfor kista i kyrkja og ho måtte spørje mora: "ligg onkel oppi kista der?"
Ho svarar: "ja vennen min, men det er berre kroppen hans"
Niesa mi spør utolmodig: "men er han oppi der?"
Ho trøystar: "Ja, men det er berre kroppen hans".
Niesa mi utbryt forskrekka: "men kor er hovudet hans?"
Det burde vore meir både-og.
Kanskje også litt av kvart.
Niesa mi på 9 år var i gravferd for første gong her tidlegare år. Dei sat framfor kista i kyrkja og ho måtte spørje mora: "ligg onkel oppi kista der?"
Ho svarar: "ja vennen min, men det er berre kroppen hans"
Niesa mi spør utolmodig: "men er han oppi der?"
Ho trøystar: "Ja, men det er berre kroppen hans".
Niesa mi utbryt forskrekka: "men kor er hovudet hans?"
Likestilling
Eg har lært at det er avgjerande korleis ein byrjar ein tale.
"I have a dream..." er kjent som ein god start.
Min opningsreplikk er både meir alvorleg og fokusert enn dette:
"På arbeidsplassen min hadde me ein pissoir"
Det vil seia, dei tre første vekene hadde me ein pissoir. Den fjerde veka kom det to kjeledressar og skar ned denne innretninga med vinkelslipar.
Samtidig, på ein annan stad på kloden - dvs i nabobygningen - sat universitetsleiinga og diskuterte korleis dei skulle få fleire kvinner i toppstillingar og korleis ein skulle få gjennomført likestilling i akademia. "det blir så mykje styr" blei det sagt. "Kan me ikkje få til ei midlertidig løysing?" blei det spurt. Det var då ideen om vinkelslipar kom opp.
Så i staden for å tilsetja fleire kvinnelege professorar, bestemte dei seg for å fjerna pissoirane.
Det er tiltak som viser handlekraft.
Men dei gjekk lenger - dei ville gjera det skikkeleg.
Dei laga herretoalettet om til unisex-toalett og laga dusj der pissoiren tidlegare var.
Eg har våga meg inn der ein gong - for å dusja. Heldigvis var det ingen damer der nett då. Men langs veggen hang det damehanddukar i friske fargar, det var berre så vidt at den rosa handduken mitt torde henga ved sida av desse sjølvtrygge, velfrotterte damene. Og medan eg kledde av meg, hang damehanddukane der og skula på meg.
Eg kjende meg slett ikkje trygg.
Eg er ikkje van med å vera i lag med så mange damehandukar på ein gong.
Så gjekk eg med meg flass-sjampoen min inn i pissoiren - eg meiner: dusjen. På dusjhylla stod same gjengen: frodige, sjølvtrygge sjampoar med eple, lavendel og sjasminlukter. Og dei stod og breia seg utover - og ikkje tjangs om dei ville gi rom for min gråe anti-dandruff. Så eg sette han på golvet.
Då eg kom ut av dusjen, såg eg at nesten alle handdukane var rosa.
Eg skulle tatt liverpool-handduken likevel. Så eg sa meg skjelvande stemme til rekka av handdukar: "eg veit ikkje om du kan høyra meg, men viss du kan skal du vita at eg ikkje kunne noko for det. Det berre blei slik. Eg kan ikkje hjelpa deg. Nå må du klara deg sjølv". Eg overgav handduken min til dameveldet og tørka meg med t-skjorta. Og har ikkje damene tatt han, så heng han der den dag i dag.
Reinsdyra har det litt på same måten.
Reinsdyra er det einaste hjortedyret på våre kantar der også damene har horn.
Der er det full likestilling.
Og faktisk har damene overtaket fordi dei har horna lenger enn mannfolka. Bukkane (eller mennene om du vil), feller horna i november, medan simlene (damene) feller horna først på vårparten.
Tenk så kjipt å vera hornlaus reinsdyrmann i desember og så går alle damene rundt med horn? Men endå meir alvorleg er det at dette resonnementet rokkar ved grunnleggjande førestellingar hos mennesket: Reinsdyret Rudolf, denne lett forsoffne raudnasa hjelparen til julenissen - har horn rundt juletider og dermed er han nøydd til å vera DAME!!!!!
Hos rekene har damene overtatt fullstendig, der er jo det å vera mann berre eit forstadium til det å bli dame, men det vågar eg ikkje å gå nærere inn på her.
"I have a dream..." er kjent som ein god start.
Min opningsreplikk er både meir alvorleg og fokusert enn dette:
"På arbeidsplassen min hadde me ein pissoir"
Det vil seia, dei tre første vekene hadde me ein pissoir. Den fjerde veka kom det to kjeledressar og skar ned denne innretninga med vinkelslipar.
Samtidig, på ein annan stad på kloden - dvs i nabobygningen - sat universitetsleiinga og diskuterte korleis dei skulle få fleire kvinner i toppstillingar og korleis ein skulle få gjennomført likestilling i akademia. "det blir så mykje styr" blei det sagt. "Kan me ikkje få til ei midlertidig løysing?" blei det spurt. Det var då ideen om vinkelslipar kom opp.
Så i staden for å tilsetja fleire kvinnelege professorar, bestemte dei seg for å fjerna pissoirane.
Det er tiltak som viser handlekraft.
Men dei gjekk lenger - dei ville gjera det skikkeleg.
Dei laga herretoalettet om til unisex-toalett og laga dusj der pissoiren tidlegare var.
Eg har våga meg inn der ein gong - for å dusja. Heldigvis var det ingen damer der nett då. Men langs veggen hang det damehanddukar i friske fargar, det var berre så vidt at den rosa handduken mitt torde henga ved sida av desse sjølvtrygge, velfrotterte damene. Og medan eg kledde av meg, hang damehanddukane der og skula på meg.
Eg kjende meg slett ikkje trygg.
Eg er ikkje van med å vera i lag med så mange damehandukar på ein gong.
Så gjekk eg med meg flass-sjampoen min inn i pissoiren - eg meiner: dusjen. På dusjhylla stod same gjengen: frodige, sjølvtrygge sjampoar med eple, lavendel og sjasminlukter. Og dei stod og breia seg utover - og ikkje tjangs om dei ville gi rom for min gråe anti-dandruff. Så eg sette han på golvet.
Då eg kom ut av dusjen, såg eg at nesten alle handdukane var rosa.
Eg skulle tatt liverpool-handduken likevel. Så eg sa meg skjelvande stemme til rekka av handdukar: "eg veit ikkje om du kan høyra meg, men viss du kan skal du vita at eg ikkje kunne noko for det. Det berre blei slik. Eg kan ikkje hjelpa deg. Nå må du klara deg sjølv". Eg overgav handduken min til dameveldet og tørka meg med t-skjorta. Og har ikkje damene tatt han, så heng han der den dag i dag.
Reinsdyra har det litt på same måten.
Reinsdyra er det einaste hjortedyret på våre kantar der også damene har horn.
Der er det full likestilling.
Og faktisk har damene overtaket fordi dei har horna lenger enn mannfolka. Bukkane (eller mennene om du vil), feller horna i november, medan simlene (damene) feller horna først på vårparten.
Tenk så kjipt å vera hornlaus reinsdyrmann i desember og så går alle damene rundt med horn? Men endå meir alvorleg er det at dette resonnementet rokkar ved grunnleggjande førestellingar hos mennesket: Reinsdyret Rudolf, denne lett forsoffne raudnasa hjelparen til julenissen - har horn rundt juletider og dermed er han nøydd til å vera DAME!!!!!
Hos rekene har damene overtatt fullstendig, der er jo det å vera mann berre eit forstadium til det å bli dame, men det vågar eg ikkje å gå nærere inn på her.